Gjeldsordning

Det er to former for gjeldsordning:​

​

Privat gjeldsordning (utenrettslig gjeldsordning) som foregår ved at skyldner og kreditor kommer til en ny avtale om nedbetaling av gjelden. De aller aller fleste må bruke denne formen for hvis en får problemer med å håndtere gjelden. Enten alene eller ved hjelp av andre personer eller en privat rådgiver som er næringsdrivende.

​

Offentlig gjeldsordning som skjer gjennom namsmannen (namsmyndigheten) og da med gjeldsordningsloven. Det er kun et fåtall av personer i Norge som kan oppnå en slik ordning:

​Gjeldsordningsloven er ment å hjelpe private som ikke kan få kontroll og orden over gjelden uten en rettslig gjeldsordning, og skyldner må derfor ha alvorlige gjeldsproblemer.

Søknad om offentlig gjeldsforhandling sendes til namsmannen/namsfogden på stedet der (skyldner) en har bopel.

​​​​​​​

​

​

​

Dersom det ikke er utsikt til å få til en utenrettslig gjeldsordning med kreditorene kan en skyldner søke offentlig gjeldsordning uten å gå veien om en forhandling med kreditorene. Imidlertid er det i mange tilfeller ikke åpenbart at kreditorene ikke vil godta en avtale, og det kan være nyttig å få vurdert alle juridiske rettigheter før en søker offentlig gjeldsforhandling. Dessuten kan namsmannen gjøre feil i sin juridiske vurdering slik at en skyldner kan trenge bistand overfor namsmyndigheten.

Det er mange som ikke kan få åpnet offentlig gjeldsforhandling fordi loven stiller meget strenge krav til hvem som kan oppnå en slik ordning. Mange gjeldstyngede og gjeldsofre har derfor ingen annen mulighet enn å starte en vanlig forhandling/gjeldsmekling med sine kreditorer hvis gjelden er blitt for tyngende eller uhåndterbar.

Det var og er viktig for politikerne at loven ikke kommer i vanry/miskreditt hos allmennheten og derfor er det strenge vilkår som må oppfylles for å oppnå en rettslig gjeldsordning. Gjeld skal normalt betales fullt ut og det er bare når det er helt nødvendig at gjeld kan saneres bort.​

​​